De fleste barn med autisme vil ha problemer med å dra læringsmessig nytte av mer utvidede og løsere samhandlingsformer som gruppeundervisning, sirkelleker og samlingsstunder. Derfor har det vist seg hensiktsmessig å etablere et opplæringsformat basert på en en-til-en-relasjon mellom barnet og terapeuten. I tillegg bør opplæringen foregå i et eget treningsrom. Slike rammebetingelser øker barnets mulighet for å forstå og forutsi sammenhengen mellom betingelser i omgivelsene (f.eks. en instruksjon), egen atferd og konsekvensene av å respondere. Målet på sikt er at barnet ved hjelp av dette opplæringsformatet skal tilegne seg de ferdigheter som er nødvendig for at det skal kunne fungere best mulig i et klasserom eller i en gruppe med vanlige barn på samme alder.
Ved igangsetting av behandlingen er det viktig så raskt som mulig å etablere en god og forutsigbar relasjon mellom barnet og terapeuten. Barnet skal for første gang introduseres for behandlingsformatet og opplæringsmetodikken. Dette gjøres best via oppgaver som er enkle for barnet å utføre, og fortrinnsvis via ferdigheter som allerede er i barnets repertoar. Via korte økter med avgrensede og enkle oppgaver optimaliserer man ikke bare barnets muligheter for suksess, men man bidrar også til å bygge opp lærerens tiltro til egne terapeutiske ferdigheter. Begge forhold er kritiske for å opparbeide den strukturen som en videre progresjon i behandlingen er avhengig av.

Kommunikasjon, lek, sosial interaksjon og selvstendighet gjøres terapeutisk håndterlig ved at de brytes ned i mindre atferdsmessige enheter. Hver enhet øves individuelt for så å kjedes sammen til mer komplekse enheter. For å optimalisere denne typen læring benytter man seg av en spesifikk metodologi basert på at oppgaver presenteres i avgrensede læringssekvenser karakterisert ved (a) klare og entydige instruksjoner fra lærer, (b) barnets respons inkludert prosedyrer for prompt og prompt fading i gjennomføringen av responsen, etterfulgt av (c) lærers tilbakemelding i forhold til elevens respons.

Opplæringen inneholder mange slike avgrensede læringsenheter, der hver enhet har en distinkt begynnelse og slutt bundet sammen av mellomliggende intervaller. Det er stor innbyrdes variasjon både når det gjelder læringshastighet og utviklingspotensiale hos barn med autisme, men en viss regularitet med hensyn til progresjon er mulig å skissere. Noen av de første oppgavene som øves, er imitasjon, matching og begynnende språkforståelse. En naturlig progresjon i forhold til bevegelsesimitasjon vil være å gå fra grovmotoriske bevegelser (f.eks. klappe, vinke, ta på magen) til finmotoriske bevegelser (f.eks. ta på nesa, ta på munnen, riste på hodet) til munnmotoriske imitasjoner (f.eks. blåse, åpne munnen, rekke tunge). Barnet vil via en slik progresjon også settes i stand til å etablere imitasjoner som involverer lekeobjekter (f.eks. kjøre tog, kose dukke, drikke av kopp). Slike lekerelaterte enkelthandlinger vil videre kunne kjedes sammen til lengre imitative sekvenser sentrert rundt ulike leketemaer (f.eks. teselskap, lek med tog bane, dukke lek). Matching vil være et område som i mange tilfeller øves parallelt med bevegelsesimitasjon. Programmet går i sin enkleste form ut på å putte likt på likt (f.eks. å legge en kloss på en annen identisk kloss) og vil involvere både virkelige objekter og bilder av objekter.

Et barn som lærer munnmotorisk imitasjon vil ofte også kunne gå videre til imitasjon av lyder og ord. For et barn som når ett slikt nivå i treningen, vil en naturlig progresjon være å gjøre språket mer funksjonelt ved å trene på å navnsette objekter, handlinger og egenskaper ved objekter (f.eks. farge, form, størrelse og kategoritilhørighet). Barnets språkforståelse vil kunne utvikles parallelt med den vokalspråklige ved at barnet lærer å identifisere (peke på, hente osv.) objekter samt å utføre handlinger ved å følge instruksjon.Med basis i det barnet nå kan i forhold til vokalimitasjon og ekspressiv benevning, går man videre til å lære barnet å bruke setninger for å formidle ønsker og beskrive hendelser og objekter i omgivelsen. Økt setningsbruk og setningsforståelse gir også muligheter til å arbeide med mer avanserte ferdigheter i forhold til lek og kommunikasjon.

Eksempler på dette vil være det å kunne besvare og stille ulike typer spørsmål samt ta del i enkel konversering. I forhold til lek vil barnet kunne lære å ta tur og å bygge ut temaer i samarbeidslek, rollespill og symbollek som effekt av det språklige repertoaret det har tilegnet seg.En viktig dimensjon i denne type behandling er å legge til rette for at barnet kan praktisere sine ferdigheter under andre betingelser enn der de ble lært. Dette bør igangsettes så tidlig som mulig i behandlingen og gis et innhold som til enhver tid reflekterer barnets ferdighetsnivå. Eksempelvis kan man lage sirkelleker eller smågrupper, der barnet får anledning til å utføre handlinger og å øve på turtaking sammen med andre barn og voksne (f.eks. imitasjonsleker, benevning av objekter, presentere seg, svare på spørsmål).

Den progresjonen som her er presentert, er skjematisk, og variasjoner vil forekomme både når det gjelder rekkefølge av ferdigheter og generell progresjon. Et hovedpoeng ved en slik modell er imidlertid at man via trening på gradvis stadig mer komplekse ferdigheter søker å styrke barnets kommunikative og sosiale funksjonsnivå. Altså, det er en byggestensmessig oppbygging av ferdigheter og klasser av ferdigheter der (a) enkelte ferdigheter kan trenes parallelt fordi de er utviklingsmessig likeverdige og påvirkes ikke negativt av hverandre (f.eks. bevegelsesimitasjon og matching), og (b) klasser av ferdigheter på ett nivå sannsynliggjøres via etablering av klasser av ferdigheter på ett lavere nivå (f.eks. munnmotorisk imitasjon sannsynliggjør læring av vokal imitasjon). Barnets fremgang i forhold til de innledende ferdighetene i programmet kan gi gode holdepunkter for barnets senere progresjon.

Man vil også kunne foreta mer og mer presise valg med hensyn til egnet kommunikasjonsform for et barn, avhengig av hvordan barnet reagerer på de ulike programmene i den innledende fasen av behandlingen. Eksempelvis vil et barn som relativt hurtig lærer munnmotorisk imitasjon kunne ha gode muligheter til å gå videre til trening på vokal imitasjon. For dette barnet er det naturlig å fokusere på det å fremme vokalspråklig kommunikasjon. Andre barn kan vise store vansker med å avansere videre fra mer grunnleggende imitasjon, selv etter omfattende trening. For disse barna vil det være naturlig med en videre styrking av imitasjonsrepertoaret for senere å jobbe med manuell kommunikasjon, som tegnspråk.

I tillegg vil barn som har problemer med å utvikle vokalspråklig imitasjon ofte ha gode visuelle ferdigheter, gjerne demonstrert gjennom matching-programmene. For disse barna kan visuelt baserte kommunikasjonsformer som Picture Exchange Communication System eller matching-baserte lese- og skriveprogrammer være svært egnet for raskt å videreutvikle barnets kommunikasjonsevne.