Autisme ble først beskrevet i 1943 av den østerrikske psykiateren Leo Kanner.
Atferdsanalytisk orienterte forskere begynte å studere tilstanden ”autisme” tidlig på 1960-tallet. Tidlige pionerer var Charlie Ferster, Montrose Wolf og O. Ivar Løvaas. Man antok at ”autisme” var et læringsmessig problem, og at barnas manglende utvikling kunne ha sammenheng med at sosiale stimuli som nærhet, ros og sosial oppmerksomhet ikke hadde forsterkende og motiverende egenskaper for disse barnas atferd. Flere studier ble gjennomført for å styrke denne antakelsen der barn med autisme etablerte enkle responser med bruk av forsterkere. Disse studiene bidro til å vise at barn med autisme kunne utvikle ferdigheter ved hjelp av operante læringsprinsipper.

Så fulgte en rekke studier der man ved å anvende slike prinsipper for læring kunne etablere sosiale stimuli som forsterkere for disse barnas atferd, at de kunne lære å imitere språk og å utvikle funksjonell tale. Videre viste man at selvskadende og utagerende atferd og stereotyp og ritualistisk atferd kunne forstås og behandles ut fra operante læringsprinsipper. Tidligere studier viste også at barn med autisme kunne ha et spesielt handikap i forhold til læring, ved at de responderte til ufullstendige og ofte irrelevante aspekter ved stimuli (stimulusoverselektivitet).
I den senere tid har forskning gradvis fokusert på mer komplekse områder som sosial interaksjon og integrering.I 1973 presenterte Lovaas og kolleger den første omfattende effektevalueringen av atferdsanalytisk behandling. Studien bidro sterkt til den akkumulerende kunnskapsoppbygging omkring behandlingsprinsipper og programmer, men den avslørte også svakheter. For det første fant man liten overføring av ferdigheter fra behandlingssituasjonen til nye settinger og til personer utenfor behandlingssituasjonen. For det andre fant man liten spredning av ferdigheter fra ett område (f.eks. språk) til andre områder (f.eks. sosial samhandling). I tillegg så man at ferdigheter som var etablert under behandlingen, ikke ble opprettholdt etter at behandlingen hadde opphørt. Man fant også at de barna som var yngst og fikk sin behandling i hjemmet, hadde best fremgang.

Som følge av disse resultatene ble det foretatt flere endringer for å forbedre behandlingen, som (a) at behandlingen skulle dekke et bredest mulig spekter av funksjonsområder, (b) at behandlingen skulle foregå i barnets naturlige miljø og ikke ved behandlingsklinikker, (c) at foreldre og nærpersoner skulle involveres aktivt i behandlingen, og (d) at både intensitet og varighet av behandlingen måtte økes for å optimalisere effekten.

Disse variablene ble innlemmet i en omfattende behandlingsstudie som Løvaas presenterte i 1987.

Undersøkelsen inkluderte en intensiv behandlingsgruppe med 19 barn som mottok 40 timer atferdsbehandling per uke over en periode på minimum to år, en sammenlikningsgruppe på 19 barn som mottok ti timer eller mindre av samme type behandling, samt ytterligere en sammenlikningsgruppe bestående av 21 barn som kun mottok bistand via det ordinære helsetjenestetilbudet.

Barna som deltok var alle under fire år (M = 35 md.) ved oppstart av behandlingen, og de tre gruppene var funnet å være sammenliknbare på variabler som utviklingsnivå, språk, lekeferdigheter og grad av stereotypi. Oppfølging av barna når de var seks–sju år gamle, viste betydelige forskjeller mellom gruppene. Hele 47 % av barna (ni barn) i eksperimentgruppen viste intellektuell fungering på nivå med sine jevnaldrende, og de hadde gjennomført første klasse i grunnskolen med vanlig progresjon uten spesielle tilpasninger. Kun ett barn (2 %) i de to sammenlikningsgruppene oppnådde intellektuell fungering innenfor normalområdet ved oppfølging, og de aller fleste av disse barna befant seg i spesialklasser for barn med autisme eller språkvansker.

En oppfølgingsstudie av barna da de var gjennomsnittlig 13 år, viste at effekten av den intensive atferdsbehandlingen hadde vedvart. Resultatene fra disse studiene var ekstraordinære og har blitt gjenstand for kritikk fra flere hold, og Løvaas og kolleger har flere ganger svart på denne kritikken.Til tross for dette ser det ut til å være en utbredt oppfatning i fagmiljøet at barna som mottok intensiv behandling i denne studien, oppnådde en betydelig bedring i sitt funksjonsnivå og at fremgangen i stor grad kan tilskrives selve behandlingen. For øvrig er det også en klar enighet om viktigheten av at uavhengige forskere gjentar prosedyrer og behandlingsprogrammer for å bekrefte gyldigheten av resultatene som ble oppnådd. Dette arbeidet er igangsatt.
Antall publiserte studier der evaluering av intensiv atferdsanalytisk-basert tidlig intervensjon er tema, har gradvis økt, med en særlig oppsving de siste årene. Pr i dag er det publisert ca. 20 slike studier. Det er i dag en utbredt faglig enighet om betydningen av denne type behandling og behovet for å igangsette atferdsanalytisk basert tidlig intervensjon fremfor andre behandlingsformer ved indikasjon på autisme.